Kjære venner,

 

La oss stanse opp et øyeblikk i all julestresset og la hjertet roe seg. Det er julaften, eller kanskje en av de stille dagene rundt, og vi skal sammen tenke på den natten som forandret alt.

 

Tenk på englene. De hadde ventet i tusener av år. De som hadde stått ansikt til ansikt med Jesus i himmelens lys fra evighet av, som hadde sunget hellig, hellig, hellig rundt tronen hans. De kjente ham bedre enn noen. Og nå – nå lå han der, liten og hjelpeløs, i en krybbe av grovt tre. Den samme som skapte stjernene, sugde nå på en fattig mors bryst. Kan du høre gleden deres? Tilbedelsen? Den brast ut som en elv som har vært stengt inne for lenge:

 

"Ære være Gud i det høyeste!"

 

Det var ikke bare en kunngjøring. Det var en skare av hjerter som endelig fikk slippe ut alt de hadde båret på. De hadde ventet så lenge på denne stunden, og nå var den her. Gud selv hadde blitt et barn.

 

Og hvem var det som fikk høre det først? Ikke keiser Augustus i Roma. Ikke ypperstepresten i tempelet med sine fine klær. Ikke de lærde eller de mektige. Nei, det var noen hyrder ute på marken. Vanlige folk som luktet av sau og bål. De som ingen brydde seg om. De som kanskje selv følte seg litt glemt av Gud i hverdagens slit. Til dem kom englene. Til dem skinte herlighetens lys midt i natten. Gud valgte de små, de lavtstående, de som ikke hadde noe å stille opp med annet enn åpne hjerter.

 

Og hva gjorde hyrdene? De skyndte seg av gårde. De gikk for å se. De fant barnet, akkurat som englene hadde sagt. Og de falt på kne i støvet og hyllet ham – hyrden som skulle bli den gode hyrde for alle hyrder, for alle oss som så ofte føler oss som sau som går vill. Så gikk de videre og fortalte det til alle de møtte. De kunne ikke tie. De hadde sett noe som var større enn livet deres.

 

Og nå, i denne julen, kaller det samme barnet på oss.

 

Vi har så mye å gjøre. Gaver som skal pakkes inn, mat som skal lages, folk som skal besøkes. Alle slags aktiviteter som vi bare må være med på...
Men midt i alt dette – vil vi ta oss tid til å gå til ham? Ikke bare synge om ham, ikke bare tenke litt på ham mens vi rører i grøten. Men virkelig gå til ham?

 

Ta deg tid til tilbedelse i denne julen. Bare 3-5 minutter ekstra. Kanskje på en gåtur i skumringen, når snøen knitrer under skoene og luften er klar. Stopp opp. Se opp mot stjernene og si: "Takk, Jesus. Du kom for meg." Eller når du er alene på badet, døra låst, verden stengt ute et øyeblikk. Lukk øynene og løft hjertet. Kanskje falle på kne ved senga før du legger deg, eller stå med løftede hender i stua når ingen ser deg.

 

Gi ham noe av hjertet ditt. Han som ga deg alt – livet ditt, frelsen din, hver pust du tar. Lytt til ham i stillheten. Han venter ikke på perfekte ord. Han venter bare tålmodig på deg.

 

Hyrdene skyndte seg. De tilba. De fortalte videre.

 

Vil vi gjøre det samme?

 

La denne julen bli en jul der vi ikke bare feirer at han kom – men der vi virkelig møter ham igjen.

 

Herren velsigne deg og ta vare på deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

 

God jul.

Petur Reynisson